DØDSANNONSE

S

ov kjære du, dagen er slutt, taust er ditt bankende hjerte. Takk for din omsorg livet ut, minnene lever tross sorgens smerte. Stille du levde, stille kom din død, for oss du uendelig mye betød.

Nå kan du hvile, du har ingen smerte, du gav oss livet, ja hele ditt hjerte. Sorgen er tung, den må vi bære, men du vil alltid hos oss være.

Jeg stanser her, far, på din minnenes dag så fåmælt og tungt for å snakke. Jeg griper din hånd og jeg åpner min munn, men jeg kan bare takke og takke.

Vår tid sammen ble så kort, kunne vi stryke hverandre og ikke lukke oss til. Var jorden en blåere klode og livet et lettere spill.

En ungdom mitt i livets vår, med glimt i blikket og smil om munnen, vi står her så fattig og ikke forstår hvorfor måtte du rykkes fra grunnen? Men midt i det hele vi alle vet at vi vil minnes deg i kjærlighet.

Borte for alltid, men likevel nær, du var oss så inderlig kjær. Din godhet og styrke vil aldri bli glemt, innerst i hjertet vi har deg gjemt.

Du kunne vinne sollys ut av regn og trosse hvert et negativt tegn. Du kunne la øynene smile gjennom gråt og trosse hvert et hjerte sårt. Du gav så mye av deg selv, gode minner flyter som en elv.

Ha takk til slutt, kjære mor for alt du for oss alle var. For dine barn og hjemmets vell, du omsorg bar til livets kveld.

En krans vi binder av de fagreste ord, den siste hilsen til deg, kjære mor. Nå takker vi deg for alt godt her på jord, og ferd med ditt minne, du elskede mor.

Hvor tungt og øde, hvor trist her hjemme når den vi elsker forlatt oss har. Ei mer og høre din kjære stemme, en takk til deg for alt du var.

Herren giver mange goder, her i livet om igjen, men han giver kun en moder, henne får vi ei igjen.

Fra livet til døden er veien så kort, vi kan ikke fatte at du er gått bort.

Du var oss så kjær og så tung å miste.

Inetet vi forstår, intet vi formår, kun minnes deg i kjærlighet. Takk for all godhet og kjærlighet.

Far, dine hender har lagt seg til hvile, sliten og trøtt etter strevet for oss. Vi vil deg takke alt du gav oss. Nå får du hvile, nå har du det godt.

Dødens makt kan ingen hindre, men gode minner kan sorgen lindre.

Med sykdom og smerte du kjempet og stred. Vi unner deg hvilen. Gud give deg fred.

Stille du var her i livet, stille og rolig ifra oss du gikk. Takk kjære mor for hva du har givet, takk for de gode minner vi fikk.

Så lukker vi deg i vårt hjerte inn, og gjemmer deg innerst inne. Der skal du for alltid bo, som et kjært og dyrebart minne.

Takk for all kjærlighet, omsorg og vennskap. Vi minnes deg i dyp takknemlighet.

Med takk vi folder hender i Jesu Kristi navn. For strevets veier ender i herlighetens navn.

Akk din plass er tom hvor vi ser oss om. Luften synes enn å gjemme klangen i din kjære stemme.

S

å er jeg vel fornøyet, så er jeg glad i sinn, at jeg fikk lukke øyet og sovne rolig inn.

Hva du har lidd, det ingen kjenner, for dine smerter du stille bar. Ditt hjerte som slo så varmt for oss alle, og øyet som våket og strålte så ømt. Har stanset og sluknet til sorg for oss alle. Men hva du har gjort skal aldri bli glemt.

Et hjerte av godhet har sluttet å slå. Den evige hvilen er kommet. Tung er sorgen, bitter er stor. Dog finnes en trøst, du sover i ro.

Så tapper du var, med smerte du bar. Du som for oss alt var. Nå hviler du trygt hos din himmelske far.

Et strevsomt liv er ebbet ut, en flittig hånd er dovnet. Din arbeidsdag har nå tatt slutt, ditt trette hjerte sovnet.

Stille suser bjørkene rundt hjemmet du elsket, farvel visker vi som hadde deg så kjær, takk kvitrer fuglene som dagen deg hilste, mildt visker vinden sov nå i ro.

Nu er plassen tom, der du gikk og kom. Bedre plass du fikk, hjem til Gud du gikk.

Du sovnet så stille da natten kom, nå er du borte og plassen er tom. Minnene lever i våre sinn, dem vil vi lukke i hjertet inn.

Takk for alle gode minner, hvil i fred.

Ei blomster, ei tårer, kan takke deg mann og far, for alt du var for oss her på jord. Et eksempel på godhet, du har fått oss lære, og derfor vi alltid ditt minne vil ære.

Dine flittige hender har lagt seg til hvile, sorgen er tung den må vi bære. Du døde så brått du kjære.

Jeg har stritt den gode strid, fullendt løpet, bevart troen. O'kjære for hvor god du var. Du er umistelig i våre hjerter.

Så lite vi vet når dagen rinner, om neste dag solen mere skinner. Det ble den siste og du fikk kveld, vi fikk ei tid til å ta farvel.

Kall meg, O'Herre bort herfra, når det deg så behager. Når du meg finner ferdig da, så gjerne bort jeg drager.

Mor har rakt ut hånden, far har grepet den. Ved den andre stranden møtes de igjen.

Sorgen er den pris du må betale for å ha elsket noen.

Du var der for oss, du trøstet oss støtt, du tørket vekk tårer fra kinnet. Du hilste velkommen, du vinket farvel. Takk for at du var den du var.

Ditt liv er et vakkert minne, ditt fravær en stille smerte.

Så kom dagen og siste timen, livet vei til ende var. Takk for dager, takk for minner. Takk for alt du for oss var.

Vi unner deg hvilen, men savner deg så. Takk for all kjærlighet du lot oss få.

Takk kjære for alt du var, for lys du tente, for smil du gav. Du sovnet så stille i ungdomsvår, nu intet ondt deg mere når.

Jeg gråter fordi du er borte, og i glede fordi du har levd. Lar tårene renne slik de aldri har gjort det. Et hjertegodt menneske har døden nå krevd.

Ditt hjerte slo så varmt for oss alle, og øynene som våket og strålte så ømt, har stanset og sloknet til sorg for oss alle. Men hva du har gjort, skal aldri bli glemt.

Ditt liv du alltid bygget på kjærlighetens grunn. Du tenkte først på andre helt til siste stund.